GJØASAGNET

Et sagn skal inneholde en kjerne av sannhet, i hvert fall skal det gjengi noe som en tror har hendt. Sagnet om Gjøa kjennes i mange varianter, og er beskrevet flere steder bl. a. i Den Norske Turistforenings årbok 1869. Sagnet har nok sin bakgrunn fra sagaen, i blandet vandresagn og mer spesielt opphavet i bygde- historie.

"Sagnet går ut på at ute i Tjuvåskampen bodde det ei trollkjerring som het Gjøa. En dag kom det nye kirkeklokker i Hoff kirke. Disse nye klokkene var mye sterkere enn de som var blitt brukt før, og kunne høres mye lenger. Helt ut til Tjuvåskampen nådde lyden av kirkeklokkene, og første søndagen de ble brukt, vekket de Gjøa som lå og snorksov. Gjøa var ikke bedre enn mange andre, hu likte slett ikke å bli vekket. Hu ga fra seg et vilt gaul og for ut. Der kunne hu høre lyden enda tydeligere, og hu fant snart ut hvor den kom fra. Om det var hat mot kirken eller sinne over å bli vekket som ledet henne er ikke godt å si, men i hvert fall stormet hu opp på toppen av Tjuvåskampen, rev til seg en diger kampestein og kylte den av gårde mot kiken.
Hu kastet imidlertid ikke kraftig nok. Steinen ramlet ned på Majerjordet, og klokkene fortsatte å kime. Dette gjorde Gjøa enda mer rasende. Hu hogg den største kampesteinen hu kunne se, og slengte den av gårde med alle de kreftene hu eide og hadde i kjempekroppen sin. Men like uheldig var hu denne gangen og, for steinen fløy altfor langt. Helt bort i Nordlia suste den, og ramlet med et veldig brak ned på jordet på Stensli. Den dag i dag ligger både Majersteinen og Stenslisteinen som beviser på Gjøa kraft og sinne.
Nå fant bygdefolket ut at noe måtte gjøres med trollskapen. En hel karskokk fikk fatt i trollet, de puttet henne inn i ei kolossal tønne, slo spiker i, hadde i store steiner og sendte hele tønna i Mjøsa ved Smørvika. Der ender sagnet om Gjøa."

Tidlig på 1600-tallet levde virkelig på Toten en kvinne ved navn Gjøe Knudsdatter. Hun ble brent som heks, og det er grunn til å tro at henrettelsen foregikk ved Smørvika eller Ostviken i 1623. Denne begivenheten har levd i folkeminne og vært med og gitt stoff til Gjøasagnet. Det heter seg i dom fra 1619 at denne kvinnen "med Troldomskonnster haffuer ladet sig med befinde." Dessverre får vi ikke greie på hva hun hadde bedrevet. Noe alvorlig var det neppe, ellers måtte det vært skrevet ned.

Sagnet om Dystetromma er eldgammelt. Det har holdt seg fra generasjon til generasjon. Dystetromma skal bestå av en mengde små underjordiske vesener som er militærkledde. På sine forskjellige tokter bruker de en tromme som musikkinstrument, derav navnet.
I følge sagnet skal Dystetromma ha sitt tilholdssted under kjøkkenbenken i Gråbergbygningen på gården Dyste.
Når krig var i vente, tok Dystetromma ut, og da visste alle hva det betydde. Det gjaldt å merke seg hvor den tok veien, for der kunne en vente fienden.
Dystetromma reiste i forveien, den var med i slaget og vernet sine venner mot fienden.

dystetromma1gif.gif (5495 bytes)
Dystetromma tegnet av I.Heggsum

Ryktet om disse mystiske vesener, nådde både vidt og bredt, og kom også til Sverige. Det fortelles at en svensk militær var framsynt i et slag, og sa til den som hadde kommandoen, at det ikke var verdt å slåss mot de norske; "det er flere av de usynlige enn av de synlige." Det sies også at disse små hjelperne, usynlige som de var, gikk langs rekkene av svensker og dyttet børsepipene i været slik at de skjøt for høyt.

Dystetromma hadde også sine militære øvelser. De ble holdt på ei lita slette ved Dystebrua ved Kjølvegen (veien mellom Eina og Kolbu der kong Sverre trakk båtene sine overland fra Randsfjorden til Mjøsa).Det fortelles om en mann som gikk forbi og som merket at det ble bedrevet militærøvelse der.
Dystetromma varslet krig både i 1807 og i 1814. Ved den dansk-tyske krig i 1848 varslet også tromma. Det var ikke bare krig som ble varslet, også ved fred ble det signalisert. Da var de underjordiske på vei hjem.
Det finnes flere beretninger om folk som har hørt tromma; som beskrives som alt fra en dur, til tromming så høy og intens at vindusrutene klirret og bygningen skalv.
Etter 1905 er det ikke fortalt om noen som har hørt tromma. Kanskje har vedkommende ikke villet fortelle så mye om det, og vil ha historien for seg selv!?!